Hvilken dialekt snakker du?

Norge er et lite land med bare fem millioner innbyggere, men språksituasjonen er ganske komplisert. Det finnes 2 offentlige språk: norsk og samisk, 3 skriftspråk: bokmål, nynorsk og samisk og 433 ulike dialekter som er spredt over hele landet.

Jeg hadde lært denne situasjonen fra siste semesteret på det tredje trinnet av norskkurs. Det var litt overraskende, men jeg syntes at det var forståelig siden Norge hadde ganske spesiell historie. I gamle dager levde folk i små grupper både inne i landet og langs kysten. De gruppene slo seg ned langt fra hverandre og kommunikasjon mellom dem gikk ikke så ofte. Naturen og været var de to største barrierene og derfor ble det etablert mange ulike måter å snakke på.

Barn lærer skriftspråk på skolen, og de har også kunnskap om andre dialekter slik at de kan forstå folk fra andre steder. Og nå er det en bedre situasjon siden man har hatt mange muligheter til å kommunisere med hverandre. Man reiser oftere, ser på tv, hører på radio og sånne ting.

Men det var mer overraskende da jeg begynte med studien på PPU. Alle snakket sine egne dialekter og jeg forsto ingen ting! Forelesningen var veldig vanskelig å følge , gruppediskusjonen var også kjempekjedelig fordi jeg ikke kunne si min mening. Jeg følte meg som en gratispassasjer i gruppen da vi presenterte arbeidet vårt.

Jeg spurte ganske ofte, «Kan du snakke bokmål?» Noen av dem ville gjerne snakke litt mer bokmål med meg, men noen gjorde det ikke. For dem er deres dialekter eller snakkemåter knyttet til deres identitetsfølelse. Det trodde jeg, og derfor byttet jeg spørsmålet, «Hvilken dialekt snakker du med? Hva betyr det du sa?» I alle fall hjalp klassekameratene meg mye. De repeterte hva de sa, og noen skrev dialektord for meg. Etter en måned var det litt lettere å forstå. Likevel var det ikke nok for å være en PPU-student. Behovet var mer enn det!

Da jeg begynte med praksis på ungdomsskole, forsto jeg plutselig mindre enn jeg trodde. Ungdommer snakker på en annen måte: fort, kutter ordene og setningene og de bruker av og til slangord. Kommunikasjon mellom oss gikk dårlig, og det påvirket klassesituasjon mye. Undervisningen ble vanskelig med mye kaos. Da besto jeg ikke i praksis på grunn av tre hovedproblemer: tydelighet, struktur og klasseledelse.

Det samme situasjonen skjer også i mitt land, mer eller mindre. Folk snakker bestandig sine egne språk. Nasjonalspråket lærer vi som andre språk, ikke som morsmål. Når vi snakker sammen (med) på nasjonalspråket, snakker vi på en måte som viser tydelig hvilket sted vi kommer fra.

Jeg tenker på hvordan utlendinger lærer vårt nasjonalspråk. Skriftlig er det veldig lett å lære, det er jeg sikker på. Vi har lett grammatikk og setningsstruktur. For eksempel bøyer vi ikke verbene med hensyn til tid, og vi kjenner ikke grammatisk kjønn. Det muntlige språket er kanskje litt vanskelig siden vi ikke vokser opp med nasjonalspråket. Men det er ikke så vanskelig som norske dialekter siden forskjellen finnes det bare som aksent, ikke dialekt. Og vi vil gjerne snakke vårt nasjonalspråk.

Dette ble skrevet som essay oppgave i norskkurs, november 2012